Forside           Om Varslerunionen           Fakta om varsling           Hjelp for varslere           Varsling og samfunnet           Medlemssider           Kontakt
Varsling og
samfunnet

Mens ytringsfriheten i det offentlige rom er vel etablert, blir ytringsfriheten stadig mer innskrenket for ansatte i private bedrifter og offentlige etater. Samtidig skjer en stadig større del av forbrytelser mot samfunnet og mot natur-miljøet innenfor disse organisasjoner. Dette hevder professor Edvard Vogt i en skarp artikkel mot Bergen Tingrett som Dagbladet offentliggjør på hans 85årsdag.


Varslere bør holde kjeft om sine organisasjoners lovbrudd

Av professor em. Edvard Vogt
styreleder i Varslerunionen.no


Overskriften uttrykker i klartekst det dårlig skjulte budskapet i en dom av 15. mai i en varslersak anlagt av Marianne Bergvall mot Hordaland Fylkeskommune. Budskapet fra Bergen Tingrett er at ytringsfriheten ikke gjelder for ansatte. En varsler har ingen sjanse til å overleve på sin arbeidsplass - og ingen sjanse i norske domstoler.

Dette budskap blir gitt i en tid da en dominerende neoliberalistisk tankegang legitimerer at organisasjonene ser bort fra deres samfunnsansvar til fordel for maksimering av sin profitt og av deres ansattes egeninteresser. Resultatet er blitt at en stadig større del av alvorlige samfunnskadelige lovbrudd skjer i skjul for samfunnets kontrollorganer. Skatteunndragelser ved internasjonalisering og skatteparadiser, prisavtaler, finansielle innside-tradisjoner og giftutslipp i miljøet er bare toppen av et isfjell som årlig koster samfunnet mange hundre milliarder mer enn bankran og andre tradisjonelle forbrytelser.

Målforskyvningene i bedrifter og etater skjer på bekostning av samfunnets verdier, - av de svake som ikke klarer å delta i spillet - og av de fremdeles hederlige firmaer. Utviklingen vil fortsette så lenge grådige bedriftsledere gjennom sine greie gutteklubber kan bevilge seg selv stadig flere millioner i lønn og pensjon, bonuser og opsjoner og så lenge deres underordnede"admiraler" kan glede seg over frynsegoder som golfturer til Spania og upåtalte pliktforsømmelser.

Ingen utenforstående, bare de underordnede ansatte og en og annen forsker blir vitner til det som skjer. Disse vet imidlertid alle, nå også belært av Bergen Tingrett, at det ikke lønner seg å varsle. Deres karrierer og deres levestandard avhenger av deres deltakelse i de gode "arbeidsmiljøers" og nettverks koselige gjensidighet med "omertà", taushetsplikt som deres grunnlov.

Om en ansatt er moralsk sterk nok - eller dum nok - til å reagere på ledelsens eller kollegenes ulovligheter på kunders, klienters eller elevers bekostning, da kan ledelsen normalt overlate avstraffelsen til hans kolleger. Når gjengjeldelsene blir tilstrekkelig ubehagelige vil vedkommende i de fleste tilfeller søke uføretrygd eller se seg om etter en annen jobb. De få som ikke gjør dette frivillig vil etter en fortsatt periode med mobbing, trakasserier, isolasjon, og forflytninger oppleve å bli oppsagt som "konflikt-skapere" og "miljø-ødeleggere" med en ugyldig hjemmel i arbeidsmiljølovens §15-14.

Bergen Tingretts dom av 15. mai - og andre rettsfornektende varslerdommer - betyr at også det norske rettsystems etater og domstoler nå blir rammet av målforskyvninger bort fra rettsstatens og velferdsstatens verdier. Også domstolene kan bli redusert til karriere-organisasjoner, hvor jurister med sosiale evner og nettverk kan oppnå prestisjemessige toppstillinger langt over deres juridiske kompetansenivå. De daværende politijurister og statsadvokater i Bergen beviste sine kollegiale evne til å tie om ulovligheter som de hadde vært vitne til i sin tjeneste den gang politivoldsofre og forskere varslet om det uvanlig store antall politivoldstilfeller i Bergen. De ble senere alle forfremmet, noen av dem til dommere.

Bergvall sak er en typisk varslersak, dessverre også når det gjelder hennes tap i rettssystemet. Hun ble i 2002 ansatt som media-lærer ved Årstad Videregående Skole, den tidligere Bergen Yrkesskole. Hun oppdaget snart at undervisningsplanen og skoleloven ikke ble fulgt og at elevene ikke fikk den undervisning de hadde krav på. Da hun tok problemene opp med rektor og med sin arbeidsgiver Hordaland Fylkeskommune, opplevet hun sterke gjengjeldelser fra sine pliktforsømmende kolleger og fra fylkeskommunen som etter noen år forflyttet henne til en annen skole. Da hun også her kjempet for elevenes rettigheter etter undervisningsplanen og skoleloven, opplevde hun nye gjengjeldelser fra den nye skoles evneløse ledelse og fra fylkeskommunen som sa henne opp i mai 2007.

I rettsmøtene ble alt dette klart bevist, blant annet i vitneprov fra elever og deres tillitsmenn om Bergvalls fremragende pedagogiske innsats som deres lærer. Det utrolige er at Tingrettens fagdommer avsier en dom hvor ingen av saksøkerens anførsler og heller ikke de bevis som ble fremlagt i retten om det forsvarlige i hennes varsling og om gjengjeldelsene, blir referert og drøftet. Tilstrekkelig meget blir imidlertid bekreftet i en sterk dissens fra en av de to lekdommere som sa seg enig i Bergvalls påstand om at oppsigelsen var ugyldig og at hun hadde rett til erstatning for de gjengjeldelser hun var blitt utsatt for.

Dommerens begrunnelse for å utelukke registrering og drøftelse av Bergvalls påstand og vitner er besynderlig. Dommeren er simpelthen uvitende om at det eksisterte ytringsfrihet for ansatte før 1. januar 2007 da to varsler-bestemmelser ble innført i arbeidsmiljøloven. Han aner ikke at ytringsfrihet og vern mot skadegjørende gjengjeldelser eksisterte for varslere lenge før dette med hjemmel blant annet i grunnlovens §100, menneskerettsloven av 1999 og erstatningsloven av 1967. Stortinget hadde tilføyet de to korte bestemmelser i arbeidsmiljølovens §2 som bekreftet de ansattes ytringsfrihet og også gjentok den gjeldende prosessrett som legger bevisbyrden hos den klart sterkeste part i tilfeller som dette hvor fylkeskommunen ifølge dommen selv hadde fratatt henne de påbudte svarmuligheter og hadde unnlatt å sikre bevis ved den påbudte skriftlighet under forberedelsen av Bergvalls oppsigelse. Dommen medgir dette, men legger allikevel all bevisbyrde på Bergvall.

Tingrettens begrunnelse for å unnlate å referer og drøfte det anførte kompleks av varsling og gjengjeldelser er at komplekset begynte i 2002 da ytringsfrihet for ansatte ikke eksisterte. før varslerbestemmelser ble innført. For ham ville det til og med være å gi de to varslerbestemmelsene av 1. januar 2007 tilbakevirkende kraft om de ble anvendt på de varsler og skadegjørende gjengjeldelser i sakskomplekset som fant sted etter 1. januar 2007. Forstå det den som kan.

Antagelig innser selv denne dommeren at dette ikke virker overbevisende, for han tilføyer en om mulig enda mer forvirret begrunnelse nr. 2: Han kan ikke nevne og drøfte Bergvalls påstand, anførsler og bevis fordi hun ikke oppfyller lovens betingelser for å få separat "fastsettelsesdom" for sin varsling og for gjengjeldelsenes skadevirkninger. Han oppdager nemlig at Bergvalls påstand - i likhet med alle påstander i alle saker - inneholder to ledd, nemlig anførsel av et faktum og anførsel av den rettsregel som skal anvendes på dette faktum. Han konkluderer at når Bergvall ikke kan få en separat "fastsettelsesdom" for faktum-delen, er det unødvendig å nevne eller drøfte bevisene for varslingen og gjengjeldelsene og dermed bortfaller også påstandens hjemmelsdel. Vips er varslersaken forsvunnet.

Det gjensto etter dette tøv bare å dømme Bergvall til å betale fylkeskommunens advokats grådige honorarkrav på kr. 200.000. I tillegg til noen rolige dager i retten må advokatens saksforberedelse ha innskrenket seg til noen dagers dykk ned i hans advokatfirma Thommesens store dataarkiv fra tidligere saker. Ved hjelp av noen tastetrykk lunne han her hente frem et utdrag på 3-4 hundre sider med resirkulerbare prosesskriv fra stort sett irrelevante tidligere dommer og lærebokuttalelser om oppsigelser. Den samme irrelevante bunke kunne advokaten en uke senere resirkulere med små endringer i hans neste varslersak mot en pleier ved Sandviken Sykehus i forventning om et nytt salær i samme størrelsesorden her.

Også ved idømmingen av saksomkostninger klarte dommeren å se bort fra loven. Han unnlater å gjengi og drøfte tvistelovens §20 som sier at en tapende part helt eller delvis kan fritas for å betale vinnerens saksomkostninger når det som her var "god grunn til å få saken prøvd". Dette var det helt åpenbart her grunn til på et stadig viktigere rettsområde med motstridende tidligere dommer og i en sak med en klar og vel begrunnet dissens med full uttelling for Bergvall. Dommeren klarte selvsagt også å fortie lovens andre klart foreliggende grunn for fritak fra saksomkostninger, nemlig at "saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak."

Dommen kan ikke forklares ved en enkelt dommers svake jus. Heller ikke ved at Bergen Tingretts leder her som i flere tidligere varslersaker har oppnevnt en inhabil dommer. Dommeren var nemlig tidligere ansatt hos den saksøkte part, Fylkeskommunen. Forklaringen må ligge dypere i den historiske utvikling av en ny sosial situasjon hvor organisasjonene stadig bedre betjener sine lojale "insidere" på bekostning av samfunnet. Også rettssystemet består av karriere-baserte organisasjoner med behov for et effektivt forsvar mot varslere. Også dommere er mennesker med et sosialt liv og behov for hjelpende nettverk.

Varslerunionen forbereder en henvendelse til Domstolsadministrasjonen i Trondheim med en anmodning om at det blir organisert kurs for dommere på dette viktige juridiske område.

(vogt@jur.uib.no)