VARSLERES RETTSVERN
Av professor em.
Den
demokratiske rettstat forutsetter en offentlighet hvor alle som har ansvar for vedtak og alle
som berøres av vedtak har tilgang til relevant informasjon.
Ytringsfrihet og trykkefrihet er nødvendig for at
den relevante informasjon når frem til beslutningstakerne. Rettstaten og
velferdsstaten er avhengig av at slik nødvendig informasjon når frem. Av dette følger ikke bare en ytringsrett, men
også en ytringsplikt, - en plikt til å varsle - for de som har informasjon om forhold som
truer andres rettigheter og sikkerhet.
Ytringsfriheten
er som alle andre rettigheter begrenset
av legitime hensyn, i første rekke hensyn til privatlivets fred og til
personvern. Varslingsretten og plikten er i mange tilfeller regulert ved lov –
som for vitner i rettssaker, for offentlige tjenestemenn og for forskere og
journalister.
Det er først
og fremst den rettslige situasjon for en enkelt gruppe av varslere som i dag er i sentrum for
oppmerksomhet, nemlig de som er ansatt i private bedrifter eller offentlige
etater og som varsler om skadelige eller ulovlige forhold innenfor sin egen
organisasjon, som de har fått kjennskap til under sin virksomhet der.
Viktigheten
av denne type varslere for rettsstaten og for stadig flere menneskers vitale
interesser være il antagelig i fremtsiden bli stadig større. Stadig flere og større avgjørelser blir
truffet innenfor organisasjoners lukkede dører av eliter som har sterke private
interesser som delvis strider mot
organisasjonens offisielle formål og mot de ansattes og mot allmennhetens
interesser. Disse ledere har ofte også
tilstrekkelig makt til å sikre massemedias taushet – og de har makt over de myndigheter som kunne
stanse dem. Betegnelsen mafia og
konspirasjon kan brukes om stadig flere maktsystemer. Omertà, mafiaens absolutte forbud mot
varsling og vitning, blir stadig mer utbrett.
Innledningsvis
kan det være nyttig å nevne litt om den
samfunnsutvikling som gir dagens eliter mulighet for å hindre innsyn
I tidligere
tider - før globaliseringen og før de
store konsern - kan vi tenke oss at deltakerne
i det nasjonale og lokale sivile samfunn hadde tilstrekkelig direkte informasjon
om det som foregikk innenfor de den gang enklere former for stat og næringsliv. Dagens
komplekse og globale samfunn gir elitene
nye muligheter til å sikre seg selv eksklusive innside informasjoner og muligheter
uhindret ”maximere” av sin egen profitt på samfunnets
og outsidernes bekostning. Tilgangen til de indre nettverk er gjennom familie
og utdannelse og gjennom kooptasjon til gjengjeld for lang og lojal innsats for
de som allerede er innenfor elitegruppene.
Denne antydning, kall det gjerne
foreløpig en hypotese, om en farlig samfunnsutvikling kan være nyttig som en
innledning til et seminar om varsling. Vi bør antagelig erkjenne at nettverk –
og især de store komplekser av nettverk som vi kaller firmaer og konsern og
korporasjoner – kan skape forhold som strider så sterkt med det øvrige samfunns
verdier og normer og interesser at
samfunnet på utsiden av nettverkene mangler den nødvendig informasjon om
det som foregår. Det er i denne
situasjon at rettstaten og velferdstaten blir helt avhengig av varslere, - de
få samfunnsbeviste og moralsk våkne mennesker som har mulighet for å oppdage
uakseptable og ofte ødeleggende forhold innenfor organisasjonene, - og som er
villige til og er i stand til å informere dem som kan stanse ulovligheter og
korrupsjon.
Det er ikke lenger bare i tilfeldige,
ekstraordinære situasjoner at samfunnet idag er avhengig av varsling av ellers skjulte samfunnsmessig
viktige forhold. Samfunnets
regjerings- og kontrollapparat, rettsstaten, er blitt mer og mer avhengig av
varslere. Dette vet de som i dag takket
være sin inside-status kan bryte lov og
moral skjermet av myndighetenes mangel på
vital informasjon - og som derved undergraver velferdstaten og
rettstaten. De vil etter hvert utvikle mer effektive midler til å hindre
varsling. Og ennda mer effektivt, de vil finne stadig nye måter å sikre seg
lojalitet på, den lojalitet som gjør at normalt fornuftige mennesker – også
innenfor rettsstatens kontrollorganer – i stedet beskytter de eliter som gir
dem del i deres ulovlige profitt – og får dem til å delta i avstraffelsen av de
som i stedet varsler om urett.
Varsling er på denne måte
blitt en helt vesentlig, sentral samfunnstjeneste. Nødvendigheten skyldes et teknologisk og
komplekst samfunn hvor den tidligere klare øvrighet, elitenes eliter, staten
ikke lenger er istand til å oppfylle sin kontrollfunksjon.
Den er i ferd med å bli en
korporasjon blant andre korporasjoner – på vei mot nye og før ukjente former
for privatisering, former som i en tidligere tid ville bli kalt
korrupsjon.
Samfunnet,
verdifellesskapet, som i en tidligere verden var grunnlaget for de tidligere
mer eller mindre opphøyede formynderstater, må igjen gjennom kulturens
informasjonsmedia – og i siste instans gjennom varslerne – de samfunnsbevisste
– ta kontroll med statens politikere og forvaltere – og med de andre
privatiserte og privatiserende eliter.
For hundre år siden kunne vi stole på at ”freischwebende” intellektuelle
kunne ta påkjenningen ved å varsle, ved å bli behandlet som folkefiender. Nå
trenges mennesker som er fri for de falske
lojaliteter til profitt- og eliteposisjons- søkere på alle områder og
nivåer i samfunnet.
A. Oversikt over de internasjonale
regler som beskytter varsler.
1. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
artikkel 19:
Denne artikkel nøyer seg
med et krav om alle skal ha krav på ytringsfrihet.
2. Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10:
Denne artikkel har i
tillegg til sin status som konvensjon også status som norsk lov som ved
motstrid skal gå foran annen norsk lov.
Dens bidrag er vesentlig å begrense staters rett til inngrep i
ytringsfriheten. Disse kan bare innskrenke ytringsfriheten ved lov. Staten som arbeidsgiver kan ikke begrense
sine ansattes ytringsfrihet. Statens domstoler kan ikke godkjenne private eller kommunale
organisasjoners innskrenkinger, om disse for eksempel fører til en
avskjedigelse av en varsler. EM domstolen har gjort det klart at statene er
forpliktet til å sikre at private arbeidsgivere anerkjenner sine ansattes
ytringsfrihet.
3. FN-konvensjonen mot korrupsjon av 31. oktober 2003.
Artikkel 8 nr. 4 krever at
den norske stat skal legge forholdene til rette for at offentlige tjenestemenn
skal kunne melde fra om korrupsjonshandlinger til kompetente myndigheter i
andre land.
Artikkel 33 krever at Norge
innarbeider hensiktsmessige tiltak i lovverket for ¨beskytte mot uberettiget behandling av enhver som i
god tro og med rimelig grunn melder fra til kompetent myndighet om straffbare
forhold. Justisdepartementet fremmet odelstingsproposisjon om endringer i
straffeloven og utleveringsloven den dag da konvensjon ble ratifisert 7.april
2006.
4. Europarådets sivilrettslige konvensjon mot
korrupsjon av 14. november 1999.
Denne forplikter også Norge til å etablere effektive
rettsmidler for personer som har lidd skades som følge av korrupsjon. Artikkel
9 omhandler vern for dem som melder fra om korrupsjon på grunnlag av rimelig
mistanke og i god tro. Dette skal ikke regnes som brudd på taushetsplikt – også
hvor det i etterkant viser seg at det faktisk ikke foreligger korrupsjon. Den
regulerer ikke varsling i media. Norsk ratifikasjon utstår foreløpig.
5. Europarådets
rekommandasjon i 2000 om retningslinjer for offentlig ansatte.
Denne er restriktiv. Det anbefales at offentlig ansatte utviser aktsomhet slik at deres politiske aktiviteter eller deltakelse i offentlig debatt ikke svekker almenhetens og arbeidsgiverens tillit til deres upartiskhet og lojalitet.
6. EU-/EØS regler.
Det finnes ingen slike
regler som generelt regulerer varsling. Rammedirektivet mot diskriminering i
arbeidslivet (nr. 2000/78/EF) verner arbeidstakere som tar opp saker om
diskriminering på arbeidsplasssen mot gjengjeldelser. Dette er implementert i
arbeidsmiljøloven §§ 13-8 og 13-9 og i diskriminerinsloven §9 og
likestillingsloven §3. Det eksisterer også vern ved innberetning av hendelser
innenfor sivil luftfart, implementert i luftfartsloven.
B. Gjeldende norsk rett:
1. Ytringsfrihetens vern i
Grunnlovens § 100.
Utgangspunktet er at
ansatte har ytringsfrihet på linje med alle andre. Dette vern ble styrket da en ny § 100 i
Grunnloven ble vedtatt 30. september 2003. Det gjelder både i forhold til
private og offentlige arbeidsgivere. Dette vern antas å være sterkere enn EMK
artikkel 10. Det binder både offentlige og private arbeidsgivere. I § 100s
gamle form kunne unntak gjøres ved kontrakt, ikke bare ved lov. Ytringsfrihet er hovedregelen. De ansatte har
vern også for andre ytringer enn de politiske. Vernet gjelder imidlertid ikke
direkte oppsigelser og andre reaksjoner som bygger på individuelle eller
kollektive avtaler eller instrukser fra arbeidsgiver såfremt slikt inngrep kan
forsvares i forhold til hensynene bak ytringsfriheten, dvs. sannhetssøken,
demokrati og individets frie meningsdannelse. Uklarheten i denne
avveingsnormen gjør vernet usikkert.
§ 100 3. ledd verner både
rene meningsytringer og påstander om eller redegjørelse for fakta.
Arbeidsgivers begrensning av ytringsfriheten må ha et eksplisit rettslig
grunnlag og den må ha skriftlig form.. Den ulovfestede lojalitetsplikten kan gi
begrensninger i den grad den er tungtveiende og har vært klart anerkjent i
liknende tilfeller av domstolene, jfr. NOU 1999:27, side 243).
§ 100 gir særlig vern
for privatansattes ytringsfrihet når de
trosser sin arbeidsgiver ved å gi informasjon til allmennheten om et spørsmål
som det er naturlig at allmennheten tar stilling til, som om ressursforvaltning,
bioteknologi og legemiddelindustri, eller om firmaet delvis finansieres eller
drives på vegne av det offentlige. § 100
forbyr forhåndssensur.
Arbeidstakere kan bare
uttale seg på egne vegne. Lojalitetsplikten
tilsier i alle fall at ikke arbeidsgiver påføres unødig skade.
Lojalitetsplikten gjelder i forhold til den virksomhet man arbeider i, noe som
kan innebære en lojalitet også overfor andre ansatte i virksomheten, men ikke
overfor enkeltpersoner i virksomheten. Lojaliteten for offentlig ansatte
overfor etaten avveies mot plikten til lojalitet mot den allmennhet som
forvaltningen skal betjene.
Adgangen til deltakelse i
faglig debatt innenfor eget eller virksomhetens fagfelt blir vernet. Likeledes
varsler om kritikkverdige forhold i virksomheten.
Det er ikke klart fra
Grunnlovsparagrafens formulering i hvilken grad
offentlig ansatte kan måtte tåle særlige
innskrenkninger i ytringsfriheten av hensyn til rikets sikkerhet.
En ansatts ytringsfrihet
kan bare innskrenkes der hvor en varsling faktisk skader eller gir risiko
for å skade arbeidsgiverens interesser. (jfr. NOU 1999:27, side 129, og
dommer i RG 2002 og i Hålogaland lagmannsretts dom 6.mars 2006.11.12.
Høyesterett fant i Rt 1979,779 at meninger som er ekstreme, uforståelige,
rystende eller frastøtende bør gis mindre vern. Sivilombudsmannen ga i sak nr. 2005-436 en kommuneansatt rett i en klage på gjengjeldelser i tjenesteforholdet
etter at han hadde uttalt seg om en sak
i en annen etat. Det er arbeidstakerens arbeidsforpliktelser som skal vernes.
Jo større interesse
ytringen har for allmennheten eller jo alvorligere forhold – for eksempel om
forhold som innebærer en trussel for liv eller helse og korrupsjon , som man
ønsker å melde fra om, jo mer berettiget er arbeidstakeren til å uttale
seg. Det må kunne stilles sterkere
lojalitetskrav til dem som har høyere posisjoner i organisasjonen.
Personer med oppgaver
med faglig preg må ha større ytringsfrihet enn andre. Dette gjelder
selvsagt i særlig grad ansatte ved universiteter og forskningsinstitusjoner som
har et særlig ansvar for å fremme kritisk debatt og har rett og plikt til å
gjøre forskningsresultater kjent også dersom de strider mot vedtatt politikk,
jfr. Lov om universiteter og høyskoler § 1-3.
Intern varsling vil bare unntaksvis kunne komme i strid med lojalitetsplikten.
Som hovedregel vil heller ikke ytre varsling til tilsynsmyndigheter eller andre
offentlige myndigheter være illojal.
Ved offentlig varsling, for
eksempel til media, er lojalitetskravet
mer aktuelt, bl.a. fordi skadepotensialet er større. Det samme gjelder for
ytringer som legges ut på internett eller spres ved e-post. Intern varsling bør ha vært prøvd.
Rettspraksis stillet før
den nye § 100 krav om aktsom god tro for skadelige ytringer, for
eksempel i Arbeidsrettsdommen i ARD 1978, side 65. Høyesterett uttalte i RT
2003, 1614 at også etter den nye § 100 som antagelig stiller mindre krav til
aktsomhet og dokumentasjon, må det stilles et krav om aktsom god tro,
NRK radio meldte 12.11.2005
om en utlegging på internett av en lang svartelisting av mer enn 60
barnevernsansatte med sterke ubegrunnede karakteristikker av hver enkelt av
disse. Dette kan neppe kvalifisere som en politisk ytring. og kravet til aktsom
god tro kan ikke sees å ha vært oppfylt.
Særlige problemer oppstår
ved brudd på lovfestet taushetsplikt.
Her kan det også bli spørsmål om tjenesteforsømmelse. Hvor de hensyn til klienten eller pasienten,
som ligger til grunn for lovfestingen,
er mindre tungtveiende enn hensynet til andre personer, bør varsomme
ytringer også kunne tillates i disse tilfeller. Vi har for tiden et tilfelle i
Bergen, hvor en pasients pårørende som
har handlet uforsvarlig og bidradd til pasientens lidelser, uforstyrret har
kunnet skade sykehuset og de ansvarlige ledere ved uriktige påstander om
tjenesteforsømmelser som disse ikke kan forsvare seg mot av hensyn til den
generell taushetsplikt i forhold til en avdøde pasient. I tilfeller hvor sakens
klient eller pasient ikke blir vesentlig skadelidende, bør ikke advokaters og legers
taushetsplikt kunne utnyttes til egne formål av for eksempel pårørende.
Andre momenter fra den
etablerte grunnlovstolkning, som må
tolkes inn i den nye § 100, er at det kan stilles krav til en varslings form og
fremgangsmåte.
Borgartings dom av 10. februar
1997 (Sjømannsforbundet) stillet krav til nøkternhet og balanse i form. I Rt 2003, 1614, mener Høyesterett at det er
urimelig å stille for strenge krav til at alt skal være vel overveiet.I ARD
1986, side 189 og 1975 side 55 og i Sivilombudsmannens sak nr. 2005-887 vernes
arbeidstakere som muntlig har uttrykt seg uoverveiet da de overraskende er
blitt oppsøkt av media.
Et annet moment er at en
offentliggjøring må ha blitt vurdert som et middel til å rette på de påklagede
forhold. En sjikane er ikke verneverdig - og heller ikke en utblåsing. Det må
foreligge et ønske om å endre forholdene
2.
Varsleres rettsvern i Arbeidsmiljøloven .
Blant
de regler i den nye Arbeidsmiljøloven som allerede er vedtatt, er:
2.1.
Arbeidsmiljøloven
§ 2-3, andre ledd bokstav b, d og e:
Disse bestemmelser gjør det til en
plikt for en arbeidstaker
-
å underrette
arbeidsgiver og verneombud når arbeidstaker blir oppmerksom på feil eller
mangler som kan medføre fare for liv eller helse og vedkommende ikke selv kan
rette på forholdet.
-
- å varsle om at
det forekommer trakassering eller diskriminering på arbeidsplassen
-
- å melde fra
dersom arbeidstaker blir skadet i arbeidet bli sy på grunn av arbeidet eller
forholdene på arbeidsplassen.
2.2.
Helsepersonnell
skal gi tilsynsmyndighetene informasjon om
forhold
som kan medføre fare for pasienters sikkerhet.
2.3.
Verneombud har særskilt varslingsplikt etter §&-2 tredje ledd om forhold
som kan medføre ulykkes- eller helsefare. Til arbeidsgiver og eventuelt til
Arbeidstilsynet eller arbeidsmiljøutvalget.
Lovens paragraf
2-4 er fokusert på varslernes rettigheter, msesn denne paragraf ble holdt utenfor da loven ble vedtatt. En arbeidsgruppe ble nedsatt av departementet
og dennes forslag til ny § 2-4
blir nå fremmet
av Arbeids- og Integrasjonsdepartementet
og av et flertall i vedkommende Stortingskomite og vil anatagelig bli vedtatt
som lov i nær fremtid.
Forslaget er
gjengitt i mitt Vedlegg nr. 1 b nedenunder.
Jeg gjengir også
departementets oversikt over høringsuttalelsene.
Forslaget har møtt
sterk kritikk både under høringene og i media.
Se f.eks Vidar Ystads intervju med professor Jakhelln i Bergens Tidende
i går 14. november. Han mener forslaget innebærer en sterk innskrenkning av varslervernet.
Det sier for det
første intet om offentlig varsling. Også
kravet om at varslingen skal være ”forsvarlig” muliggjør sterke innskrenkninger
av vernet da det vil åpne for endeløse diskusjoner om hva som er forsvarlig.
Blant
elementer i lovforslaget som vi bør drøfte er de følgende. Jeg nevner
dem for diskusjonens skyld delvis slik departementet vurderer dem.
1. Det nevner ikke mulige avgrensninger i
forhold til hensyn til rikets sikkerhet
og til fremmede makter. De nåværende
sterke begrensninger her blir antagelig stående.
2. Forholdet til forretningsforhold av
konkurransemessig betydning eller forhold som omfattes av lovfestet
taushetsplikt, blir heller ikke tilfredsstillende avklaret.
3. Departementets kommentarer i
Odelstingsproposisjonen forutsetter hele
tiden at en innskrenkende tolkning av bestemmelsene skal legges til
grunn.:
4. Det er positivt at en rett til varsling blir uttrykkelig fastslått – også i de
tilfeller hvor varslingen kan komme i konflikt med eller skades arbeidsgivers
interesser. Departementet uttaler at i
et større perspektiv vil avdekking av
kritikkverdige forhold også være i arbeidsgivers interesse.
5. Med kritikkverdige forhold menes ikke bare
kriminelle forhold, men også mislikhold av andre lovbestemte påbud eller forbud.
6. varsling utad skal i alle tilfeller
være tillatt til relevante tilsynsmyndigheter eller andre offentlig
myndigheter. En har imidlertid ikke
en sterk rett til anonymitet i disse tilfellene.. De fleste amerikanske stater
har innført en dertil oppnevnt en egen Inspector General, ev. supplert av en ombudsmann.
7. Det bør etter hvert vil utvikles ”kjøreregler” som
presiserer hvordan varsling skal foregå.
Depaartementet understreker at en ”forsvarlig fremgangsmåte2 må følges.
Høringsinstansene er meget skeptiske til dette.
8. Varslingsretten vil fortsatt bli begrenset
av en ulovfestede lojalitetsplikt.
Det må+ være saklig grunnlag for kritikken og tilbørlig hensyn må tas
til arbeidsgivers og virksohetens legitime interesser med hensyn til måten det
varsles på.
9. Intern varsling til en ansvarlig person i virksomheten er for departementet
fremdeles den normale veg Varsleren må
ha grunn til å varsle eksternt
10. Departementet ønsker ikke å gi en klarere
rett til varsling offentlig, for eksempel i media, blogging,
hjemmesider. Det understreker her kravet
til aktsom god tro.
11. Bevisbyrde-regelen i §2- 5 påligger arbeidsgiveren bevisbyrden
for at varslingen er utilbørlig eller uforsvarlig.
12. Vernet mot gjengjeldelse er sentralt,
men er neppe gjort tilstrekkelig klart.
13. Arbeidsgiveren har et objektivt
erstatningsansvar for ikke-økonomisk taap (oppreisning). Dette burde utstrekkes til også å gjelde
økonomisk tap.
14. Arbeidsgiverforeningen har ikke fått
gjennomslag for at det skal være innføring av korte søksmålsfrister
15. Arbeidsgiverens
plikt til å legge forholdene til rette, for eksempel ved å
innføre en intern
ombudsmannsordning er ikke tilstrekkelig presisert.l
Oversikt over varsleres
beskyttelse i Sveriges, Storbritanias og USAs lovgivning:
Vedlegg til Vogts foredrag 15.10.2007 hentet fra Odelstingsproposisjon nr. 84
(2005-2006):
Sverige:
Offentlig ansatte har etter «
Tryckfrihetsförordningen » (TF) og « Yttrandefrihetsgrundlagen » (YGL) rett til
ytringsfrihet, dvs. rett til å ytre seg i artikler, avisinnlegg, debatter,
uttalelser eller på andre måter i media. Videre har offentlig ansatte
meddelelsesfrihet, dvs. rett til å gi fra seg opplysninger til media.
Ytrings- og meddelelsesretten for offentlig ansatte kan bare begrenses ved lov.
Slike lovfestede begrensninger knytter seg til følgende tre situasjoner:
|
- |
Når
arbeidstakeren gjør seg skyldig i svært alvorlig kriminalitet, for eksempel
spionasje |
|
- |
Når den ansatte
forsettlig gir ut sakspapirer med opplysninger som er taushetsbelagte etter
«sekretesslagen» |
|
- |
Når arbeidstakeren
forsettlig tilsidesetter såkalte kvalifiserte taushetsplikter, som gjelder
for eksempel opplysninger om rikets sikkerhet, omsorgsovertakelse,
disiplinærstraff mot elever og telefonovervåking |
Det følger av dette at offentlig ansatte på alle nivåer har en ubetinget rett
til å uttale seg om alle slags forhold, også forhold som gjelder eget saksfelt
eller egen etat. Ytrings- og meddelelsesfriheten går foran regler om
taushetsplikt, med unntak av de kvalifiserte taushetspliktene. Dette betyr at
avtalebasert taushetsplikt ikke kan gjøres gjeldende for offentlig ansatte i
relasjon til ytringer til media. Det samme gjelder den alminnelige
lojalitetsplikten som ellers gjelder i ansettelsesforhold. Arbeidstakerens
motiv bak offentliggjøringen er ikke relevant.
Ytrings- og meddelelsesfriheten gjelder bare ytringer i media. Arbeidstaker er
derfor ikke vernet for eksempel hvis de samme taushetsbelagte opplysningene
lekkes i en fortrolig samtale med en venn.
Ytrings- og meddelelsesfriheten betyr at offentlig ansatte skal kunne ytre seg
overfor media uten å risikere inngripen fra arbeidsgiver. Arbeidsgiver har ikke
adgang til på noen måte å iverksette gjengjeldelser mot ansatte som har
benyttet seg av ytrings- eller meddelelsesfriheten.
Offentlig ansatte er ytterligere vernet ved at de har rett til å nekte å oppgi
sin identitet til massemediet, ved at det er straffbart for mottakeren
(journalisten) å avsløre identiteten til varsleren, og ved at all form for
etterforskning fra arbeidsgivers side for å finne frem til den anonyme
varsleren er forbudt (« meddelarskyddet »). Overtredelse av
etterforskningsforbudet er straffbart.
Reglene om ytrings- og meddelelsesfrihet og « meddelarskyddet » gjelder ikke i
privat sektor. EMK artikkel 10 setter imidlertid visse grenser for hva som
gjelder mellom private. Ellers gjelder det i utgangspunktet full avtalefrihet
mellom arbeidstakere og private arbeidsgivere. For privatansatte er det derfor
i første hånd den avtalebaserte taushetsplikten som har betydning for
ytringsfriheten.
Storbritannia
The Public Interest Disclosure Act (PIDA) fra 1998 gjelder for ansatte både i
privat og offentlig virksomhet. Loven gjelder når arbeidstaker varsler om
straffbare handlinger og andre lovbrudd eller om skade på eller fare for skade
på helse, sikkerhet og miljø.
Loven skal forhindre at ledelsen i virksomhetene ikke blir klar over eller
ignorerer kritikkverdige forhold. Loven skal være et insitament for at det
fastsettes klare og effektive interne prosedyrer som gjør offentlig varsling
unødvendig.
Loven gir vern til arbeidstakere som varsler. Arbeidsgiveren har ikke adgang
til å si opp eller avskjedige arbeidstakeren eller på annen måte la
offentliggjøringen få negative konsekvenser for han eller henne.
For å være beskyttet av loven må arbeidstakeren i utgangspunktet meddele
opplysningene internt. Arbeidstaker som varsler offentlig er altså vernet mot
gjengjeldelser hvis interne kanaler er forsøkt. Med intern varsling menes at
det varsles til arbeidsgiver eller i samsvar med prosedyrer fastsatt av
arbeidsgiver. Videre regnes det som intern varsling hvis arbeidstakeren gir fra
seg opplysninger i forbindelse med juridisk veiledning. Det samme gjelder
varsling til den statsråd som eventuelt står over arbeidsgiver, hvis det er
tale om en statlig virksomhet. Videre er det tale om intern varsling hvis
arbeidstaker sier fra til en person eller myndighet som er utpekt av
regjeringen, under forutsetning av at arbeidstaker er i god tro om
opplysningenes riktighet og at arbeidstaker har grunn til å tro at forholdet
hører under dennes ansvarsområde. Kravet om å forsøke interne kanaler gjelder
ikke når den ansatte har grunn til å frykte represalier fra arbeidsgiveren
eller at bevismateriale vil bli ødelagt, når arbeidstaker tidligere har meddelt
tilsvarende opplysninger til arbeidsgiveren, samt når den skadelige aktiviteten
er av svært alvorlig karakter.
Arbeidstaker er vernet hvis de skadelige forholdene gjelder et av følgende
forhold:
|
- |
Kriminelle
handlinger |
|
- |
Mislighold av
lovbestemte plikter eller påbud |
|
- |
Hindring av at
rettferdigheten skjer fyllest, dvs. urettmessig/ulik behandling eller utfall
(« miscarriage of justice ») |
|
- |
Fare for liv
eller helse |
|
- |
Miljøfarlig
virksomhet |
|
- |
Mistanke om at
informasjon om noen slike forhold med hensikt er blitt forsøkt skjult |
For at loven skal gi arbeidsrettslig beskyttelse ved offentlig varsling, må
også andre vilkår være oppfylt. Arbeidstakeren må ha gode hensikter, ha rimelig
grunn til å tro at opplysningene er sanne, ikke offentliggjøre opplysningene ut
fra personlige motiver, og det må etter en helhetsvurdering fremstå som rimelig
å offentliggjøre opplysningene. I vurderingen av om det er rimelig å
offentliggjøre opplysningene, skal det blant annet legges vekt på hvem de gis
til, hvor alvorlig skadelig aktivitet det er tale om, om den skadelige
aktiviteten fortsetter eller om det er rimelig grunn til å tro at den vil
gjenta seg samt om offentliggjøring innebærer brudd på et løfte om
konfidensialitet overfor en tredjeperson.
USA
I USA har rettsutviklingen gått i retning av stadig sterkere beskyttelse av
arbeidstakere som går ut med informasjon om kritikkverdige forhold på egen
arbeidsplass. En rekke ulike lover på føderalt nivå eller på delstatsnivå gir
vern til varslere etter hva slags opplysninger det varsles om eller hva slags
virksomhet arbeidstakeren er ansatt i. Lovene setter forbud mot gjengjeldelser
fra arbeidsgivere. Etter flere av de føderale lovene skal saker om varsling
behandles i særlige administrative organer. Formålet med dette er at
arbeidstakere skal ha mulighet til en enklere administrativ behandling av sin
sak enn det som følger av en domstolsbehandling.
Av særskilt interesse på føderalt nivå er The Sarbanes-Oxley Act (2002). Denne
loven gjelder også norske selskaper som er børsnotert i USA. Loven regulerer
varsling om økonomisk kriminalitet og bedrageri i selskaper som driver
forretningsvirksomhet. Arbeidstaker har rett til å si i fra og til å framskaffe
opplysninger. Loven gjelder også mens arbeidstaker undersøker mulige
misligheter, før det er blitt en egentlig varslingssak. Loven krever at
arbeidstaker er i aktsom god tro om at det er tale om kriminelle handlinger som
nevnt i loven. Loven gjelder varsling internt til leder eller person/enhet i
virksomheten som har myndighet til å etterforske og eventuelt gripe inn i
forhold til mislighetene. Loven gjelder også varsling til relevant offentlig
organ eller myndighetsperson.
Virksomhetene skal sette opp egne revisjonskomiteer (« audit commitees ») som
skal ha rutiner for å sikre arbeidstakere mulighet til å rapportere anonymt om
bekymringer vedrørende tvilsom bokføring eller revisjonsmessige forhold.
Det er forbudt å avskjedige, si opp, suspendere, true, trakassere eller på
annen måte diskriminere eller forskjellsbehandle arbeidstakere på grunn av
varsling. Forbudet retter seg ikke bare mot arbeidsgivere, men også mot
kontraktsparter, underentreprenører og forretningsførere eller andre
arbeidstakere.
Arbeidstaker kan bringe saker om gjengjeldelse inn til et administrativt organ,
Department of labour. Fristen til å reise sak er 90 dager etter gjengjeldelsen.
Adgangen til domstolene er samtidig svært begrenset. Department of labour skal
først ta stilling til om arbeidstaker kan vise til forhold som indikerer
gjengjeldelse i strid med loven. Det holder som regel å vise til at ytringen og
arbeidsgivers handling var nær hverandre i tid. Arbeidsgiver vil i tilfelle få
mulighet til å svare på dette og fremskaffe motbevis. Saken avgjøres deretter
etter en høring. Arbeidstaker har rett til « all relief necessary to make the
employee whole », som gjeninntreden, tilbakebetaling av lønn med renter og
erstatning for økonomisk tap.
The Whistleblower protection Act fra 1989 kan også nevnes her. Denne loven
gjelder offentlig (føderalt) ansatte. Loven fastsetter et prinsipp om delt
bevisbyrde med hensyn til årsakssammenheng mellom varsling og gjengjeldelse.
Ved oppsigelse kreves det at arbeidstaker sannsynliggjør at
varslingen var en medvirkende årsak til oppsigelsen. Dette kan gjøres ved å
peke på omstendigheter som tyder på årsakssammenheng, som for eksempel at
oppsigelsen skjedde rett etter varslingen og arbeidsgiver visste at arbeidstaker
hadde varslet. Bevisbyrden går deretter over på arbeidsgiver, som må gjøre det
overveiende sannsynlig at oppsigelsen ville skjedd uavhengig av varslingen.
Vedlegg nr. 3:
Vogt foreslår at møtet stifter en norsk VARSLERUNION.
Som et eksempel på en
slik forenings muligheter, vedlegger jeg et brev som den amerikanske National
Security Whistleblowers Coalition sendte kongressen i september i år med
advarsel mot å vedta Varslingslov-utkastet S494:
National
Security Whistleblowers Coalition
www.nswbc.org
For Immediate Release-September 25,
2006
Contact: Sibel Edmonds, National Security
Whistleblowers Coalition, sedmonds@nswbc.org
Over 100 Whistleblowers and
Organizations Urge the House Chairman against S.494
Ineffective Senate Amendment Will Not Protect Whistleblowers or National
Security. Alexandria, VA---In a letter
sent today the National Security Whistleblowers Coalition, together with a
Consortium of over one hundred whistleblowers and organizations, urged
Congressman Duncan Hunter, Chairman of the House Committee on Armed Services,
to support house substitute for an ineffective Senate Amendment which will not
protect national security during the final conference on the 2007 Defense
Authorization Act. (To review the letter Click
here.)
“After 9/11, the
need to effectively protect federal employee whistleblowers is obvious. We cannot afford a repeat of the mistakes
that led to 9/11. It is simply
intolerable that federal employee whistleblowers have less whistleblower protection then almost every other employee in
the
The
House Government Reform Committee has conducted extensive hearings on the
appropriate standards necessary to protect those patriotic civil servants
willing to expose bureaucrats or politicians who are “weak” or incompetent on
national-security issues. The Committee has taken leadership on drafting and
passing real whistleblower
protections intended to defend national security; H.R. 5112.
It is
not too dramatic to say that if the provisions in the Senate bill pass, rather
than the genuine protections contemplated in the house bill, Congress will have
sentenced as-yet unknown Americans to death and injury by failing to protect
proven measures – reporting of government malfeasance and negligence – that
gird our national security.The Coalition requested Chairman Hunter’s personal
intervention to ensure that the protections offered under HR. 5112 are adopted
in conference, not the weak and completely ineffective Senate provision, S.
494, during the final conference on the 2007 Defense Authorization Act.
Signatories:
Bergman,
Bill, Financial Market Analyst, Federal Reserve Bank of Chicago- + 100 others